Takk og farvel

Etter et års vandring gjennom den mørke bloggjungelen kalt blogg.no er tiden inne for å teste ut nye jaktmarkeder.


Det er vel ikke til å stikke under en pinnestol at jeg aldri følte meg hjemme på denne plattformen. Det har vist seg, uansett hvor hardt jeg prøvde, at jeg aldri kommer nærmere tilværelsen som en snobbete fjortenårig rosablogger, selv ikke bare for å gjøre narr. Nå tenkte jeg å gi opp den merkelige mellomtingen mellom full-on blogghoring og liksomrosablogging, og heller drite i at hipstervennene mine kommer til å gjøre narr av meg som pretensiøs ordentligblogger.

Jeg pakker sekken min og stikker til Wordpress, og hvem vet - kanskje jeg en vakker dag vekker det gamle bananbra.com-domenet mitt til live igjen også.

TTYL

TTYN!

Harr'u hørt om Hipster Hitler?

Tenk deg selveste Adolf Hitler i dagens forkvaklede hipstersamfunn! Ironisk sveis? Check! Ironisk mustasje? Check! Squeaky stemme? Check! Legg så til et ullskjerf, satiriske statement-t-skjorter, skinny jeans og selve kronen på verket - tykkinnfattede nerdebriller uten styrke.

Etter å ha vært ute mang en vinternatt på Mono og Revolver er ikke dette spesielt vanskelig å se for seg. Hvis du likevel trenger litt drahjelp kan du bare ta en titt på den særdeles festlige web-stripeserien Hipster Hitler. Her følger vi vesle Adi i hans daglige kampf mot jøder, BI-studenter og rådgivere uten sans for hans sylskarpe sarkasme. Stikk og sjekk det ut. JETZT!

 



"It's called being ironic, Göring."

Nytt fjernsyn!

Etter årevis uten eget fjernsyn har jeg endelig gått til anskaffelse av slikt et teknisk vidunder. Endelig slipper jeg å late som jeg trenger å låne mel hos naboen når det er Paradise Hotel-tid!



Jeg må innrømme at det hovedsaklig er to grunner til at jeg kjøpte TV nettopp nå:

  • Fallout: New Vegas
  • Radioresepsjonen på TV

 

Hadde det ikke vært for disse essensielle godbitene underholdningshøsten byr på, hadde jeg antakeligvis ikke fått ut fingeren og kjøpt idiotboks før langt utpå vårparten. Nå som jeg endelig har gått til anskaffelse av en er jeg egentlig nokså fornøyd, 37" tar ikke for stor plass i den lille stuen min, og LG-en er retten og sletten ganske pen. Får bare håpe den funker også...

Selv om jeg dessverre må vente til neste lønning med Fallout: New Vegas-kjøp, har jeg heldigvis en del andre godsaker klare til å rundes som plastkjegler. Her er noen av godsakene jeg skal kose meg med fremover:



Dersom du føler deg litt drita av å se på bildene mine må jeg bare beklage. Jeg har tross alt kun et tre år gammelt mobilkamera som nok dessverre har sett sine beste dager. Hvis det er smertefullt får du vel kjøpe et ordentlig kamera til meg, da. Og dere som ikke liker at jeg gjør som gamle damer og kaller det fjernsyn, dere kan bare suck it.

Første snødag/vent til advent!

De første snøfnuggene har dalt fra Oslos grusgrå himmel, og bare såvidt rukket å smelte på de skitne markisene til byens kebabsjapper. Likevel har de gærne naboene mine allerede rukket å sette til livs årets første julekalender av typen sjokolade.


Sukk. Bare pappen er igjen til minne om den koselige ventetiden - som strengt tatt ikke begynner før om en måneds tid. Er ingenting hellig lenger? Ikke engang advent? Folkens, slik kan vi ikke ha det i 2010.

Vent til advent!

Jane Austen's Fight Club!

Endelig en "Fight Club" oss kvinner over femti kan kjenne oss igjen i!

Jaså, du trodde du kjente Danny Elfman?

Danny Elfman er fyren folk flest har et forhold til gjennom de særdeles trivelige komposisjonene han har bidratt med til filmer og TV-serier som The Simpsons, Batman, The Nightmare Before Christmas og Desperate Housewives. Det mange ikke vet er at han har en fortid som vokalist i det pussige råkkebandet Oingo Boingo. Filmmusikken hans er ofte eventyraktige trudelutter som passer perfekt til de vakre landskapene som skildres i Tim Burton-filmene han er fast inventar i. Gjett om jeg satte kakaoen i halsen da jeg så en av musikkvideoene til gamlebandet hans!




Jepp, denne noget sketchy låten er fremført av den ellers så sindige filmkomponisten. Såvidt jeg vet er ikke Danny Elfman pedofil, og skal en tro ryktene som florerer i kommentarfeltet til YouTube-videoen, ble låten skrevet som en hissig reaksjon på irriterende småjenter som plaget omgivelsene ved å leke høylytt. Likevel anbefaler jeg å klippe ut refrenget og bruke det som ringetone når du henter ungene i barnehagen.

Flytteoppdatering + The Hills vs. Paradise Hotel

Jeg vet at fansen tørster etter nyheter om meg, og må bare beklage at jeg blogger så sjeldent. Nå har jeg kun timer igjen av den travle ferien min, som stort sett har gått med til flytting. Her kommer en kjapp oppdatering om hvordan jeg ligger an:



Akkurat nå pakker jeg ut esker og sekker med CD-er og DVD-er. Dette må til for å få alt skrotet unna gulvet så jeg skal få plass til å sette sammen IKEA-sofaen. Jeg har gått til anskaffelse av hele syv Billy-hyller, som i disse dager blir mer og mer bugnende fulle av film- og musikkskatter. Alt skal selvfølgelig sjekkes for innhold og plasseres alfabetisk, og det er jaggu litt av en jobb.

Nå skal jeg ta en pause for å nyte litt trash-TV, og lurer på hva jeg skal velge: The Hills eller Paradise Hotel?

Tidenes beste musikkvideo?

De som kjenner meg vet allerede at jeg er vanvittig glad i musikkvideoer. Gode, dårlige, morsomme eller bare direkte pinlige - jeg lar meg underholde uansett. I YouTube-mylderet er det dessverre mange som går glipp av de beste godbitene, men fortvil ikke! Jeg kommer til å legge ut noen av mine personlige favoritter her på bloggen når det går for lang tid mellom innleggene og jeg er for lat til å skrive noe ordentlig.

Først ut er 90-talls-klassikeren "I Don't Wanna Lose You Tonight" av Jan Terri. Denne fengende popperlen er en klassisk uptempo kjærlighetslåt som ble utgitt i VHS-format, altså med video og det hele, i 1993. Hvorfor Jan Terri ikke ble like populær som Snap!, Haddaway eller Salt-N-Pepa kan bare gudene vite. Heldivis får du her mulighet til å nyte videoen med sin elegante estetikk, banebrytende teknologi og rørende handling, for ikke å glemme karismatiske Jan Terri i egen høye person.



Fun fact: Jan Terri fikk sin renessanse mot slutten av 90-tallet da selveste Marilyn Manson inviterte henne til å varme opp for en av bandets konserter. Det er helt sant, det står på Wikipedia.

Kjendis i oppgangen og stalker rett utenfor

På jakt etter postkassen som tilhører den nye leiligheten oppdaget jeg at det bor en kjendis i oppgangen min. Jeg har valgt å anonymisere ham for ikke å tiltrekke gærninger, men kan jo forsøke å tegne et bilde av ham slik at kjendissladderet blir mer eksotisk og spennende for dere: Han utgjør 1/2 av en av disse rap-duoene som det av en eller annen grunn myldrer av i Norge for tiden. Ikke en av de helt jævlige, som Erik & Kriss, men en av de hakket mindre ufordragelige og mer kredible. Nuvel, til saken.



Jeg hadde ikke tenkt å bry meg mer om denne kjendisen som bor rett i nærheten. Jeg er jo tross alt vant til å se kjendiser overalt, det æ'kke no' spesielt ved det. For all del, vil han ligge med meg er det helt greit, men jeg kommer ikke til å gjøre noe nummer ut av Se & Hør-statusen og alle Spellemannsprisene.

Morgenen etter hadde jeg allerede glemt kjendisnaboen, og ble derfor særdeles overrasket da jeg oppdaget at noen har gjort hærværk utenfor utgangsdøren. En eller annen sinnsforvirret fjortis har, selvsagt med rosa spraymaling, "tagget" på fortauet. Dette er synet som møtte meg på vei til jobb:



Dette er selvfølgelig adferd som skriker av klin, hakke gæren tween-obsession, og jeg lo bare av hendelsen mens jeg vandret videre på vei til dagens arbeidsøkt. Så lenge de sommeryre fjortisene holder seg utenfor bygningen er det vel ikke noe å være redd for, tenkte jeg. Nettopp derfor ble jeg vettskremt da jeg ruslet forbi postkassene igjen dagen etter. Da hadde nemlig vedkommende vært på ferde igjen, denne gangen innenfor den trygge utgangsdøren som skal skjerme oss for nattens obsessive sosiopater.



"Jeg elsker deg Anonym Kjendis! Vi må gifte oss og få 42 barn og 150.000 barnebarn. Bla, bla, bla, hilsen Gæren Fjortis". Jepp, i mitt flunkende nye, lune rede kan jeg ikke føle meg trygg i det hele tatt. Gærne fjortisstalkere er det skumleste jeg vet om. Hva blir det neste? Ikke vet jeg, men jeg skal i alle fall holde dere oppdatert. Hvem trenger Se & Hør når man har bananbra?

Dobbel regnbue, OMG!!!1!1!111

Har du vært innom cyberspace i løpet av de siste par ukene kan du umulig ha unngått å se YouTube-videoen der den vanvittig lettrørte regnbuefantasten Yosemitebear gråter av glede over det vakre synet som åpenbarer seg for ham. Her er en kjapp oppsummering av hva du bør få med deg hvis du er en av stakkarene som har gått glipp av denne månedens store internettfenomen - vi starter med den originale videoen:




Ja, han er klin, hakke gæren. Som ved alle andre internett-snakkiser er det noen som fant det for godt å lage en sang som virkelig formidler stemningen fra originalen på aldeles fortreffelig autotune-vis. Her er det på sin plass med en advarsel - trudelutten er ekstremt catchy. Selv har jeg hatt den på repeat i hodet siden jeg så den for en ukes tid siden.



Humre! Det hele minner meg om det norske YouTube-fenomenet som raste rundt på dårlige vorspiel for et par år siden. Noen som husker "Gal dame på buss - hull i gjerdet på Gaustad"? Vel, det var et svett og hissig kvinnemenneske som skrek herlige fraser som "ta pilla dine sjøl!" og "pul hu der som står ved siden av deg!" fordi hun tydeligvis anså dette som den mest effektive metoden til å få bussjåføren til å sette henne av midt i trafikken. Noen kreative sjeler var så elskverdige at de samplet visdomsordene til gærna over en gammal Prodigy-låt, og det hele var rett og slett nydelig. Dessverre ser videoene ut til å være slettet fra YouTube, men hvis du savner "gal dame på buss vs. The Prodigy"-låten like mye som jeg kan du laste den ned her.
Les mer i arkivet » Desember 2010 » November 2010 » Oktober 2010
hits